21/03/2024
! OBS ! Langt innlegg, og det kan hende du må kjenne på litt negative følelser etterpå (rettet mot meg, deg selv, eller samfunnet).
Det er lov, og det er ikke farlig !
Det jeg vil skrive om i dag er et kjipt og sårt tema. Ikke bare for verden, men for meg personlig. Temaet er mishandling av andre levende vesener og rettferdiggjøringen av dette. Mishandling er da et voldsomt ord, er det fort gjort å tenke. Ja, det er det. Jeg er kjent for å kalle en spade for en spade.
Definisjon av "mishandling" fra Store medisinske leksikon:
"Mishandling er en fellesbetegnelse for ytringer (for eksempel trusler, nedverdigelser) eller handlinger (for eksempel vold) som en person bruker overfor en annen, og som innebærer krenkelse av den enkeltes fysiske eller psykiske integritet og som påfører offeret helseskade (fysisk eller psykisk)."
En av grunnene til at denne diskusjonen oppleves så vanskelig må være at hva som oppleves som mishandling er 100 % opp til hver enkelt. Ett individ kan tåle ekstremt mye, mens et annet kan bli traumatisert av den samme behandlingen. Dette gjelder både fysisk og psykisk mishandling. Dette VET vi, slik ER det.
Så hvorfor insisterer vi på at dette ikke gjelder for dyra våre? Hvorfor er det greit å behandle et dyr akkurat som vi føler for, når du som menneske ikke ville funnet deg i å bli behandlet på samme måte?
Hva får deg til å tenke at
"Hunden min MÅ tas bestemt, ellers hører den ikke"
Eller tenker vi ikke, vi bare gjør? Er det fordi vi har hørt noen har sagt det, eller fordi det kjennes riktig ut? Tror vi at vi bare «pirker borti den for å få den ut av det»?
Grunnen til at dette engasjerer meg er fordi jeg kommer fra en annen tid. Jeg er oppvokst i en tid der jakthundene i hjemmet ble dressert med de metoder som var tilgjengelige og vi gjorde som best vi kunne (..det var ikke store greiene, langt inn i skogen og uten internett i lomma..)
Vi korrigerte verbalt, vi korrigerte med helstrup, vi alfarullet og vi dyttet bakenden deres «bestemt ned i bakken» hver gang de ikke ville sitte. "Det er slik man oppdrar", var ordlyden. Og det virket. Hver gang.
Hvor ugreit det var kom ikke til syne før vi kom hjem fra lufteturer. Hundene ville ofte ikke gå rett over treningsplassen for å komme seg inn, trusler eller oppmuntring aldri så mye. De la seg ned så vi fysisk måtte dra dem over plassen og inn i hundegårdene sine. Sterke dempende signaler som prøvde å fortelle oss at "vær så snill, jeg vil ikke, dette er ikke hyggelig".
Vi humret og sa "ser ut som de ikke har lyst til å trene i dag". Og vi mente det. Dette var grei skuring, ikke noe å ta på vei for. Vi verken slo eller sparket, for man mishandlet da ikke dyr!
Hvorfor skjønte vi ikke at det var nettopp det vi gjorde?
Hundene var livredde for denne gressplenen på grunn av erfaringene de pleide å få der: påføring av ubehag hvis de ikke var raske nok til å gjøre som de fikk beskjed om (som vi igjen tolket som trass eller ulydighet.. bare tygg litt på ordet "trass". Hvorfor i alle dager skulle et dyr vi har brukt titusener av år på å forme akkurat slik vi vil ha dem, plutselig begynne å TRASSE? Eller være ulydige? Det kan ikke muligens skyldes noe annet, da..?)
Vi lo av den krypende adferden, og syntes vi var gode hundeeiere. For vi elsket hundene våre. Vi var gode ledere og hadde rammene som trengtes. Trodde vi.
Jeg pleier å fortelle denne historien når det kommer spørsmål om jeg alltid har trent belønningsbasert.. For svaret er at "nei, men jeg skulle ønske…"
Jeg forteller samtidig som hårene reiser seg på armene mine og det river i magen. For det var faktisk ikke greit, selv om vi trodde det.
Jeg hater å tenke på at min snille og gode bestefar var såpass hard mot dyrene han elsket over alt på jord. At han som hadde "du skal være snill med dyra" som livsmotto, ikke så hvor riv ruskende gærent dette var... Så skjønner jeg i dag at han ikke visste bedre. Han gjorde så godt han kunne, dette var de metodene han hadde til rådighet og slik var det bare.
DEN UNNSKYLDNINGEN ER DET IKKE EN KJEFT AV DERE SOM HAR I DAG!
Vi skriver nå 2024, og vi vet nå bedre! Vi VET at det fungerer vel så bra (om ikke bedre) med positiv forsterkning i både trening og oppdragelse (for de som liker å skille på det..) Vi VET at det går an å lære inn akkurat det samme med belønning som man gjør med straff/korreks/ubehag.
Vi VET at de fleste presterer bedre med gulrot enn med pisk.. Hvorfor insisteres det da fortsatt på at det er nødvendig med den j***a pisken? Den er ikke NØDVENDIG med mindre man ikke vet hva man driver med. Er den lettvin? Så absolutt. Er den forsterkende for den som bruker den? Ja! Effektiv? Å ja da! Men et nødvendig verktøy? Nei. Ikke i det hele tatt. Det er en unnskyldning vi bruker for oss selv, så vi kan holde på som vi alltid har gjort.
Jeg brukte første halvdel av livet mitt på å true og tukte fram adferd jeg ville ha fra andre levende individer, fordi det virket (på både mennesker og dyr). Det var verktøyene jeg hadde i min verktøykasse. Aldri voldelig eller brutal, men streng og bestemt, slik en tror en må være. Jeg har aldri slått en hund, kun trent innenfor det mange ser på som "akseptable grenser", mest med verbal korreksjon. Man får en voldsom følelse av makt når man sjefer over et annet levende vesen. Er det denne følelsen vi jakter på?
Første steg i å slutte er å innrømme dette.
Jeg tok et valg i voksen alder. Jeg ville bruke resten av livet på noe annet. Jeg ville ikke lenger være et menneske som fikk resultater basert på trusler. Jeg ville ikke lenger være personen som motsatte seg alt av ny kunnskap, fordi det da ville bety at jeg måtte innrømme at det jeg tidligere hadde gjort var feil ... og dette gjør at jeg kan si:
Det at noen ikke TROR PÅ å trene og leve belønningsbasert forteller meg at vedkommende ikke har 100% oversikt over hva belønningsbasert faktisk er. Dette er ikke noe å tro på eller ikke, det blir som å velge å ikke tro på tyngdekraften.
Alt handler om hvilke valg DU tar, hvilken type menneske DU vil være... Om du vil bruke livet ditt på å lære, framfor å leve under illusjonen av å være utlært... Om du vil investere energi på å forbedre deg for et annet levende vesen. Dette er en tidkrevende og smertefull prosess for alle involverte (å endre vaner er VANSKELIG OG KJETT), men jeg har trua på at du kan klare det.
JEG velger å være et menneske som bygger selvtillit og mestring i andre. Jeg velger å være et menneske som heller prøver å hjelpe ved å bygge OPP, jeg vil ikke ha resultater ved å bryte NED.
Hva velger du?
- Alexia Langberg, Glåmdal Hundesenter