https://www.facebook.com/1473807052652695/

Feltspatveien skrivestue, Ås (2025)

26/12/2024

Det er mange som har møtt eit serviceinnstilt og hjelpsamt menneske, som før jul slutta som butikksjef hos Fargerike Måløy.

05/04/2024

PÅ VEI TIL BACALAO-LAND – BRASIL
I juli i 2019 ble jeg kontaktet av redaksjonen for en av historielagene i Norge, en av disse historielagene som lager årbøker med historier fra en svunnen tid. De ønsket å ha med en historie om klippfisk i årets utgave av årboken, og hadde funnet min historie på Facebook. Jeg sa selvfølgelig ja til dette, og min historie ble derfor med i «Årbok for Nordfjord 2020», og er som følger:
På senhøsten 1974 var vi på vei til Rio de Janeiro i Brasil. Som telegrafist, var jeg kontinuerlig i kontakt med kystradiostasjonen i Rio, og sendte og mottok telegrammer i forbindelse med vår ankomst. Samtidig fikk jeg spørsmål fra den brasilianske radioekspeditøren om vi hadde med bacalao i lasten vår. Den norske bacalaoen var verdens beste, sa ekspeditøren. Jeg kunne da fortelle at jeg kom fra den landsdel i Norge der vi produserte den klippfisken som brasilianeren kalte for bacalao, og da ble ekspeditøren enda mer interessert. Så vi hadde en lang dialog om bacalao, på morse. I løpet av denne «samtalen» kom minnene tilbake om barndommen og ungdomstiden, og om klippfisktilvirkning i hjembygda.
I det forrige århundret var hjembygda mi, Raudeberg på Vågsøy, like sør for Stadt, storprodusent av klippfisk. I bygda var det svært mange bedrifter som produserte klippfisk, og de hadde i flere generasjoner sysselsatt svært mange av kommunens arbeidstakere.
Klippfisk var saltet og tørket fisk, og ble helst produsert av torsk, men hyse, lange, brosme eller sei kunne også brukes.
Klippfisken ble opprinnelig lagt ut over klipper (derav navnet) og steinplattinger, og tørket i sol og vind. Inne på buda ble råfisken først flekket, og skåret langs ryggbeinet slik at fisken kunne brettes ut som en stor trekant. Den groveste delen av ryggbeinet ble fjernet. Deretter ble fisken saltet med store mengder salt i store kar og ku**er, og der ble den liggende til fisken var saltmoden, fast. Etter saltmodning ble fisken vanligvis vasket, renskåret, den sorte bukhinnen fjernet, og deretter saltet på nytt før den vekselvis ble tørket og stablet tett sammen.
Det meste av tørkeprosessen foregikk etter hvert innendørs i tørkerier. Men på sommeren var likevel viktig å få tørket den ute i sola, noe som også gjorde at den gule fargen ble skiftet ut til å bli nærmest hvit, selv om dette mest skyltes den store saltmengden. Denne prosessen fortsatte helt til fisken ble leveringsklar og kunne pakkes.
Klippfisktørkingen ute førte til kjærkomment arbeid for lokalbefolkningen, og et godt tilskudd til familieøkonomien for flere. Og det var intet unntak i min familie. Jeg begynte tidlig i min barndom å jobbe med klippfisk. Barnearbeid var helt vanlig og lovlig på den tiden.
«Ivar, no må du stå opp, dei har heist det kvite flagge nede på Neset», sa min mor da hun vekket meg fra sommerdvalen. Det var skoleferie, og vi barn og ungdommer syntes det var godt å sove litt ekstra om morgenen. Jeg fikk gnikka sukaten ut fra øyekroken, og fikk stavret meg ut av senga og inn på kjøkkenet.
Fra kjøkkenvinduet kunne jeg også se det som mor hadde sett, det hvite flagget blafret fra flaggstanga nederst på Kapellneset, hos Kvalheim & Vedvik, klippfiskbedriften som lå bare cirka 3-400 meter fra barndomshjemmet mitt. Det var sommer og fint vær, jeg hadde sommerferie, og jeg ville aller helst ha sovet litt lenger. Men nå var det penger å tjene, og det kunne komme godt med i en slunken lommebok. Vi var ikke så godt vant med lommepenger på den tiden, så alle jobbmuligheter var som «manna fra himmelen».
Jeg fikk i meg ei brødskive og et glass melk, fikk på meg mine «arbeidsklær», satte meg på sykkelen, og suste ned på Neset for å tilby min arbeidskraft. Helt fra min tidligste barndom, var det hver eneste sommer stor aktivitet med klippfisken nede på Neset. På fine sommerdager med sol, ble det hvite flagget heist tidlig på morgenen. Det var et signal på at de trengte arbeidskraft, og at alle ledige bygdefolk var velkomne til å delta. Da var det en strøm av mennesker på veien ned til Neset, helt fra lengst nord i bygda, unge så vel som gamle.
Og nede på Kapellneset, hos Kvalheim & Vedvik, stod de to eierne klar til å ta mot sine ivrige gjestearbeidere. I tillegg til disse to, var arbeidsformannen godt i gang med å organisere arbeidet. Saltfisk skulle hentes ut fra sine stabler inne på budene, kjøres ut på den store steinplattingen i trillebårer, og spres ut over steinplattingene for å få sin porsjon med sommersol. Det var støpt smale «kjøreveier» i betong på kryss og tvers over steinplattingen, slik at man kunne komme til med de fullastede trillebårene med fisk.
Fisken ble plukka ut av trillebårene av flittige hender, slik at kjørekaren kunne få kommet seg raskest mulig tilbake til buda for å hente mer. Det var en ansvarsfull jobb å kjøre ei full trillebår med fisk, og kun voksne og de sterkeste ungdommene fikk lov til det. Det var stas den dagen jeg ble «autorisert» trillebårkjører på Neset.
Jobben med å legge ut fisk holdt på frem til i 12-tiden. Da var hele plattingen full av fisk, tett i tett, og «gjestearbeiderne» ble sendt hjem med beskjed om å holde seg i beredskap til ettermiddagen. Når flagget senere ble heist på nytt, var det tid for å komme tilbake for å fullføre jobben man hadde startet på om morgenen.
Så ble flagget heist igjen, og det gikk en ny strøm av «gjestearbeidere» nedover veien til Neset for å ta fatt på det resterende arbeidet. Så gjentok hele prosessen seg i omvendt rekkefølge. Fisken ble fylt opp i trillebårer og kjørt inn igjen og stablet opp inn i buda. Det fantes likevel noen unntak. Noe av den tørreste fisken ble stablet opp i runde stabler (lad) ute på plattingen, dekket med presenning, og på toppen ble det lagt et rundt tretak. Hele jobben tok noen timer utover tidlig kveld, og til slutt var all fisk tatt bort fra plattingen.
Så ble alle arbeidere samlet for å bli registrert. De aller yngste fikk kontant betaling på stedet, alt fra en femtiøring til et par kroner, og alt etter alder og innsats. Alle andre fikk notert antall timer og beskjed om at lønna kunne hentes noen dager senere. Noen dager senere dro vi ned igjen på Neset, gikk opp trappa til kontoret, banket på døra og gikk inn. Der fikk vi mottatt lønn for strevet, en konvolutt med kjærkomne penger. Noen år senere, når jeg var blitt litt eldre, fikk jeg meg fast sommerjobb på Neset, og da kom endelig de «store pengene».
I løpet av sommeren og høsten ble den ferdige klippfisken sortert etter kvalitet, og pakket i striesekker merket med «Bacalhau da Noruega». Da vi regelmessig observerte Sør-Amerikalinjens stolte skip komme sørgående inn fra Stadt, fra Kristiansund og Ålesund, visste vi at skipene også ville stoppe i Måløy for å laste om bord «vår» klippfisk for Brasil.
I en periode i det forrige århundret da aktivitetene var aller størst, produserte den lille bygda Raudeberg nesten 12-13 % av all klippfisken i Norge. I dag er hele denne industrien blitt borte fra bygda, blitt avviklet, og det produseres ikke lenger et eneste gram av dette flotte fiskeproduktet på Raudeberg.
For ordens skyld: Vi ankom til slutt Rio de Janeiro i desember 1974, og hadde noe flotte uker der. Vi spiste og vi drakk, og levde livet. Men «Bacalhau da Noruega» ble det likevel ikke spist under oppholdet.
BILDEEIER: Ivar Haug😀

05/03/2024

BRENNING FORLISET – DE SOM ALDRI KOM HJEM
En 68 år gammel tragisk hendelse som jeg ennå husker:
Norge har en svært lang kyst, og menneskene der har i generasjoner hatt sitt levebrød fra havet. Noen har hatt yrket som fisker, andre som sjømann. Det var ofte tilfeldigheter som førte til det ene eller det andre valget. Noen fiskere var også tidligere sjømenn, og enkelte sjømenn hadde tidligere vært fiskere. En del valgte til slutt fiskeryrket, da de i motsetning til sjømennene kunne være litt oftere hjemme hos familien. Men selv en fisker var ofte lenge hjemmefra, og noen kom aldri hjem igjen. Det er det siste denne historien handler om. Jeg tar forbehold om eventuelle fakta- og kildefeil.
Vinteren 1956 foregikk vintersildfisket for fullt på Stadthavet, og fiskebåter fra hele landet deltok i dette eventyret. Raudeberg, hjembygda mi, var den første store havnen sør for Stadt, og på kveldene lå deler av den store fiskeflåten ankret opp der, før de tidlig neste morgen dro ut på feltet igjen. Vi var spesielt imponert over snurperne, som hadde de store doryene hengt opp langs skutesiden, en på hver side. I kveldsmørket så vi lys på lys ute på havnen, så mange at vi nesten kunne ha spasert «tørrskodd» fra båt til båt tvers over sundet. Det var stor aktivitet på de mange sildemottakene, både på Raudeberg og i Måløy, noe som gav arbeid til folk i distriktet, samt til de mange tilreisende sesongarbeiderne.
Hjemme i stua hos oss stod radioen på hele tiden. Det var populært å lytte på fiskeribølgen. Der kunne vi følge med på kommunikasjonen mellom båtene ute på feltet. Når en snurper hadde fått snurpenota full av «havets sølv», silda, og ikke hadde lastekapasitet til alt i eget lasterom, kalte de på såkalte «hjelpere», mindre båter som kunne overta en del av lasten. Dette syntes vi var spennende å høre på, selv jeg som den gangen bare var 6 år. Første meldingen om Brenning-forliset den 1. mars 1956 stod i Måløy-avisa Fjordenes Tidende dagen etter, fredag 2. mars, og med overskriftene: "Rystende tragedie utspilt på Stadhavet torsdag morgen. Snurpefartøyet "Brenning" brutt ned av sjøen og 19 av den 20 mann store besetningen omkommet."
Glade og fornøyde hadde mannskapet på onsdagen, dagen før, ruslet rundt i Måløy. Der hadde de sagt farvel til kjente, og takket for denne gang. I en og en halv måned hadde de vært på vintersildfisket på Stadthavet, og nå skulle de endelig reise hjem igjen til sine kjente og kjære. Flere av dem hadde vært på telefonsentralen i Måløy og ringt hjem, og hadde der fortalt at nå kom de endelig hjem, nå var de ferdige med sildefisket der sør.
Sjøen gjekk tung på Stadhavet denne torsdags morgen, men folkene om bord i «Brenning» var godt vant med slik sjøgang. Da "Brenning" hadde kommet et kort stykke nord for Buholmen ved Stadt, like ved flua Vossa rett utenfor Ervik, skjedde det som ikke skulle skje. En svær brottsjø fylte den ene doryen som var opphengt langs skutesiden med vann, og dette medførte at «Brenning» umiddelbart fikk en kraftig slagside. Den ujevne vekten gjorde at «Brenning» deretter gikk helt rundt og lå med kjølen i været. Flere båter i nærheten kom straks til ulykkestedet, men kunne lite gjøre i den grove sjøen. Hjelperen «Oldervåg» klarte å berge en mann, Nils Evjen fra Folvik. En annen båt observerte to omkomne i nærheten av ulykkestedet, men klarte bare å få tak i den ene av dem.
Så snart ulykken var blitt kjent, kom det mer organisert bergingsarbeid i gang. Redningsmannskapene kunne nå høre banke-signaler fra overlevende inne i vraket, men uten å kunne hjelpe ut de innstengte. Redningsskøyta "Willie Wilhelmsen" kom fra Måløy, samt snurperen "Vital" med tre mann fra Røde Kors. Etter hvert kom også bergingsbåten "Draugen" frem til ulykkesstedet, snurperen «Skallagrim» av Måløy med froskemann fra Bergen, og motortorpedobåten MTB "Robin Hood".
Ved 12-tiden klarte to av mannskapet fra redningsskøyta «Willie Wilhelmsen» med heltemodig innsats å feste en slepetrosse i propellen på «Brenning». Det ble deretter gjort et forsøk på å slepe «Brenning» inn til land. Utover kvelden og natta økte vinden på til full storm. Om natta røk slepetrossa, og båtene med redningsmannskapene måtte søke havn.
Radioen stod på fullt hjemme i stua, og vi lyttet vekselvis både på nyhetene og på fiskeribølgen. Vi fulgte nå spent med på dramaet som skjedde ikke så langt unna oss.
Fredags morgen gikk redningsskøyta sammen med flere båter på nytt ut igjen for å lete etter vraket, men uten resultat. De måtte etter hvert konstatere at «Brenning» hadde gått ned utenfor Hoddevik, og at forliset hadde kostet 19 mennesker livet.
Snurpebåten «Brenning» var fra Røsvik i Sørfold Kommune i Salten. De fleste av mannskapet på 20 var fra Sørfold Kommune, de øvrige fra andre steder i Nordland. Den 5. mars hadde Fjordenes Tidende en liste over de omkomne:
Skipper Jacob Normann, Røsvik, 51 år, gift, 2 barn
Odd Pettersen, Røsvik, 37 år, gift, 2 barn
Albert Breivik, Røsvik, 42 år, gift, 2 barn
John Bredalsen, Røsvik, 45 år, gift, 1 barn
Nils Johansen, Korsvik, 31 år, ugift
Atle Hansen, Sjonkan, 20 år, ugift
Henning Sevaldsen, Styrkesnes, 32 år, gift, 4 barn
Agnar Solvoll, Styrkesnes, 40 år, gift, 2 barn
Einar Hansen, Movik, 24 år, ugift
Helge Rudi, Aspenes, 22 år, ugift
Hans Strøm, Dyrøy, 33 år, gift
Notbas Andreas Andreassen, Sigerfjord, 50 år, gift, 1 barn
Bestmann Sverre Danielsen, Leiranger, 30 år, gift, 2 barn
Kristian Grung, Skogen i Hadsel, 36 år, gift, 1 barn
Rolf Hansen, Skogen i Hadsel, 21 år, ugift
Johan Berg, Kvefjord, 48 år, ugift
Håkon Andreassen Gjerstad i Hadsel, 42 år, gift, 1 barn
Sevald Sevaldsen, Styrkesnes, 32 år, gift, 1 barn
Håkon Andreassen ble funnet like etter forliset og ble gravlagt i hjemkommunen Hadsel 13. mars. Forliset på Stadthavet den 1. mars 1956 rammet disse lokalsamfunnene hardt. Tragedien hadde medført at det nå satt igjen 12 enker med 21 farløse barn.
Forliset gjorde dypt inntrykk på kysten der ulykken hadde skjedd. Fjordenes Tidende skrev blant annet på lederplass: "Vi følger i tankene dem som sitter igjen, og vi deltar med dem i sorgen over tapte menn, fedre og sønner. Men det er så lite vi kan gjøre for å trøste. I slike stunder hjelper det ikke med menneskelig trøst. Sorgen er for stor til at varme ord har evne til å trenge inn i forgråtte menneskesjeler. De skal imidlertid vite at vi her sør, som fikk denne ulykken like inn på livet, vi føler med dem."
Den 11. mars ble det holdt en minnegudstjeneste i kirken i Måløy. Sorg og medfølelse kom også til uttrykk under minnegudstjenesten i kirken. Kirken var fylt til siste plass, og det var også satt inn ekstra stoler for å få plass til alle dem som hadde kommet for å delta. Soknepresten holdt minnetalen, og skoleinspektøren leste en gripende prolog som var tilegnet de omkomne fiskerne. Forsamlingen reiste seg og mintes de omkomne med ett minutts stillhet. Folk "her sør" viste også medfølelse og omtanke gjennom en innsamling av penger til de etterlatte. Det kom inn 3520 kroner i offer under selve minnegudstjenesten, og gjennom kirkeofringen og gjennom Fjordenes Tidende ble det totalt samlet inn omtrent 11000 kroner til de etterlatte. En liste over bidrag i avisen 14. mars viste blant annet at mannskapene på snurpebåtene "Eystein" og "Solskjær" hadde gitt 250 kroner hver.
Det kan i ettertid stilles spørsmål om de vurderinger som ble tatt underveis i denne redningsaksjonen, og hvorfor havaristen ikke ble tauet inn til nærmeste havn, slik som Hoddevik, men i stedet forsøke å slepe den inn mot Sildagapet, noe som mislyktes.
KILDER: Fjordenes Tidende – Allkunne - Wikipedia

28/02/2024

«PÅ VITJING HJÅ MEG SJØLV OM 20 ÅR»
Min mor tok vare på en del av skolearbeidet mitt, derav noen bøker med stiler som jeg skrev. Da jeg nylig leste i gjennom disse stilene, fant jeg denne fra ungdomsskolen, muligens i 1965 eller 1966. Denne dystre historien kunne like gjerne ha blitt skrevet i dag, med tanke på det som skjer i disse dager. Den er som følger (på nynorsk):
«Dagen kjem, og mørkret blir borte med dagslyset. Men dagen er grå, og støv fyk i lufta langs vegane. Det fyk gjennom byar og bygder. Stilla ligg som snø over land og sjø. Det er ikkje ein lyd å høyre, berre det stille suset gjennom den siste rest av skog. Slik er atomalderen, der krigen set sitt merke.
Ein høyrer korkje fuglekvitter eller fossedur. På ein haug står ei daud og visna trestamme, og liksom speidar ut over det endelause, stille havet. Brått blir stilla broten. Eit torebrak og eit lyn flekkjar den grå himelen og lyser over stilla. Så kjem regnet som eit fossefall over den tørre jorda. Dette er den tredje regntida sidan den store krigen.
Eg kan liksom sjå meg sjølv sjangla rundt i ei mørk og trist verd. Flaum, ras, jordsjelv og andre plager har gjort folket gamalt og grått. Atomalderen er gått i grus, og eg kan sjå ei ny, lys framtid stiga fram or den mørke ….
Ein kald gufs går gjennom meg, og eg går ut i lyset. Den gamle mannen set der enno. Han stirer berre fram med endelaust, tomt blikk. Eg forstår han så inderleg godt. Ja, kanskje forstår eg han litt for godt. Dette er den fortapte jorda, og her er jordas leivningar.
Eg går vidare og får augo på to menn som står og stirer på kvarandre, liksom ferdige til åtak. Ja, det minnar meg om stormaktene som ein gong rådde over verda. Alle ventar på den nye verda, som skal stiga fram.
Ja, slik går dagen, og så kjem natta med mørkret. Ved ei steinrøys står ei rusta skorsteinsrøyr, og der går eg. Eg kravlar inn i den våte og kalde hola. Eg legg litt ved på elden, og han kastar sitt lys omkring i hola. Dette er heimen min no. Stilla og mørkret kjem no krypande inn i hola, men angsten tek meg ikkje.
Eg ventar og ventar, og til slutt kjem søvnen. Då kjennar eg gleda går gjennom meg. Ei ny, lys framtid skal stiga fram og aldri ta ende ….
No går eg så tjue år bak i tida, der eg no set. Kanskje det vil gå slik om ikkje lenge. Ja, kanskje tjue år, eller mindre. Men det kan og vara mange tusen år før den store dagen kjem.» 😵‍💫

22/02/2024

Min egen juletentamen desember 1965 på Vågsøy Ungdomsskole:
"DEN UVERSNATTA GLØYMER EG ALDRI
Det var om kvelden det byrja regna og blåsa. Hurtigruta var på veg nordover, då uveret kom over oss. Havet vart med ein gong som ein kokande foss. Lyna skar ned frå himmelsen, tora braka så hurtigruta både rista og skaka.
Eg gjekk opp i styrhuset. Der spurde eg styrmannen om han trudde at veret kom til å verta verre. Han svara at vi kunne venta oss orkan eller full storm. Men alle kunne gå ned i lugarane, og dei kunne vera heilt trygge på at hurtigruta skulle nå fram utan uheppe.
Eg trudde han hadde rett, og eg gjekk ned i lugaren min og la meg til å sova. Stormen auka, og snart var uveret over oss for fullt. Hurtigruta slingra og kasta på seg, så eg måtte tvihalda meg for ikkje å ramla ned av køya.
Eg hadde sovna, og vakna brått av eit fælsleg bråk. Eg var ramla ned av køya, og eg skjøna ikkje kva som hadde hendt. Så roa eg meg, og eg tenkte vi låg i havn. Men med eitt høyrde eg skipsalarmen. Kleda kom på i ein fart, og eg treiv eit livbelte og storma på dekk. Der såg eg mange av passasjerane stå panikkslegne.
Eg skjøna med ein gong at med denne ristinga var vi gått på eit skjer. Hurtigruta hadde alt fått stor slagside, og ho byrja søkka framme. Veret var heilt fælt, og fleire av passasjerane hadde panikk. Kapteinen sa at dei måtte taka det roleg, for dei alle kom til å verta berga.
Hurtigruta skalv slik at vi trudde ho skulle verta knust mot skjeret. Nede frå lugarana høyrde eg naudrop, så eg storma under dekk. Eg høyrde ein mann ropa at han ikkje fekk opp lugardøra. Eg treiv ei brannøks og slo opp døra. Dei som var i lugaren, kom seg ut og sprang på dekk.
Så sprang eg til lugaren for å redde dei viktige statspapira eg hadde med meg. Eg måtte leita både vel og lenge før eg fann dei. Då eg kom meg på dekk att, var alle livbåtane fulle og kome på sjøen. Eg leita meg ei gummiblåse som eg kunne flyta på. Heile forskipet til hurtigruta hadde sokki under, så eg måtte hoppe før ho sokk.
Så hoppa eg ut i det kalde isvatnet. Eg for under, og straumane frå havbotnen heldt nesten på å drukne meg. Då eg kom til overflata, såg eg hurtigruta glei ned i havdjupet. Naudrop høyrde eg nesten alle stadar, og eg såg folk liggja og plaska i vatnet. Eg såg livbåtar som velta, og folk datt i sjøen. Det var grufullt å liggja i det kalde vatnet, men eg byrja symja mot ein liten holme.
Endeleg var eg framme, og ein brottsjø kasta meg opp på holmen. Der låg eg fortumla og redd. Eg var søkkblaut, så kulden skar som knivar gjennom meg. Men eg kunne ikkje liggja her, så eg sansa meg og byrja gå innetter holmen. Veret vart verre og verre. Når vinden feia inn etter holmen, måtte eg kasta meg ned og tvihalda meg i jorda. Eg sprang att og fram for å
halde varmen.
Kva var det? Eg såg noko svart borte i nattemørkret. Då eg kom nærare, såg eg at det var ei lita hytte. Ho var ikkje låst, døra, så eg kom meg inn. Der var det ein liten eldstad som eg kveikte i. Der var mykje ved, så snart spraka det lystig i den vesle eldstaden. Eg fekk av meg de våte kleda, og laga meg ei seng på golvet. Snart sovna eg …
Det var dag då eg vakna. Eg var svolten, så eg leita og fann mat i eit skåp. Uff, eg tenkte på korleis det kunne ha gått, viss eg ikkje hadde funne hytta. Korleis hadde det gått med dei andre passasjerane? Alle dei spørsmåla plaga meg. Veret var betre og betre, og snart kunne eg gå ut på holmen og sjå etter hjelp.
Brått såg eg ei fiskeskøyte ute på sjøen. Eg fekk tak i noko å vinka med, så snart kom fiskeskøyta tøffande mot holmen. Så var eg om bord. Eg var redda. Eg var så glad at eg visste ikkje kva eg skulle seia eller gjera.
Alt vart ordna, og eg kom meg heim. Den uversnatta kjem eg aldri til å gløyma. Den har sett seg som eit merke i livssoga mi."

12/01/2024

MORFAR OG MEG
Jeg hadde et godt forhold til mine besteforeldre. Men jeg var likevel et av mange barnebarn der «konkurransen» var stor, og noe nært forhold var det derfor ikke mulig å få fremfor noen andre.
Men da jeg kom hjem fra sjøs for første gang på begynnelsen av 70-tallet, ble jeg tilkalt til min morfar, som da var blitt 80 år gammel. Han var svært interessert i å høre om tiden min på De Syv Hav. Jeg følte meg plutselig svært privilegert at morfar fattet så sterk interesse for meg og mitt yrkesvalg som sjømann. Jeg tror han sammenlignet meg med seg selv i sine yngre år, og en som turte å dra ut i den store verden og utfordre det ukjente.
Jeg visste fra før at han i forholdsvis ung alder hadde reist til USA i den hensikt å skape en fremtid der for seg og sin familie. Han dro dit i 1928, og jobbet i mange år som bygningsarbeider på skyskraperne på Manhattan i New York. Samtidig som han jobbet lange dager som bygningsarbeider, klarte han i tillegg å tilegne seg gode kunnskaper i bygnings- og konstruksjonstegning, og prosjektering av hus og bygg.
Som de fleste som hadde utvandret var det planen å hente familien over etter hvert. Men da ett av hans barn var multihandikappet, fikk han avslag på familiegjenforening i USA. Han valgte derfor å reise hjem igjen til Norge på 30-tallet, og startet der sitt eget byggefirma.
Under samtalen kom det frem at vi hadde svært mye felles, selv om han hadde jobbet på landjorden og jeg på et skip. Han fortalte inngående om sine opplevelser i New York på 20-30-tallet, historier som jeg aldri hadde hørt om tidligere. Det var fra ham jeg første gangen hørte om «Ørkenen Sur», slumbyen der blant andre norske sjøfolk bodde under svært ku**erlige forhold. Og jeg åpnet også opp og fortalte om mange av mine opplevelser.
Jeg hadde aldri tidligere hatt en slik samtale med min morfar, og hadde aldri trodd at jeg noen gang ville få en slik samtale. Det ble at jeg besøkte morfar flere ganger denne sommeren mens jeg var hjemme på ferie, og vi kom etter hvert svært nær hverandre. Han hentet også frem en gammel lærjakke, som han hadde hatt helt fra tiden i New York, og den skulle jeg ha. Selv om jakken hadde passert sine beste dager, oppfattet jeg det som en svært personlig gave, og følte meg svært begunstiget.
Like før jeg skulle reise ut igjen, besøkte jeg morfar igjen, han ønsket meg en god tur, og så frem til å få mange brev fra meg underveis. Dette lovde jeg, og morfar stod deretter først på listen når jeg skulle skrive skrev hjem fra de forskjellige land som vi anløp uten i verden. Jeg fikk etter hvert tilbakemeldinger på at morfar satte stor pris på brevene fra meg, viste frem brevene til alle og enhver, og fortalte stolt om sitt barnebarn som var gnist om bord på et stort skip der langt ute på De Syv Hav.
En sommer da jeg kom hjem var morfar blitt sterkt svekket. Men jeg oppfattet det ikke som noe alvorlig. Vi fortsatte med våre fortrolige samtaler, og morfar var like interessert som før om mine opplevelser på De Syv Hav.
Men plutselig en dag kom slutten, uten noen forvarsel og helt overraskende. Morfar bodde i nabohuset, og min mor og jeg ble en tidlig morgen tilkalt da morfar hadde blitt alvorlig syk. Han hadde fått slag, og jeg hjalp til med å få han anbrakt i ambulansen som hadde ankommet.
Mens vi slet med å få båren ned gjennom trappene fra 2. etasje i huset der han bodde, holdt han meg hele tiden hardt i hånden. Han hadde mistet taleevnen, men jeg følte likevel sterkt at vi hadde en nær kontakt gjennom våre sammenknyttede hender.
Ambulansen tok morfar til sykehuset, og jeg forventet at han snart ville være hjemme igjen. Men slik ble det ikke. Morfar døde den påfølgende natt. Da jeg en måned senere dro ut til et nytt skip, visste jeg at det ville mangle ett navn på listen over dem jeg skulle skrive brev til, min morfar.
BILDEEIER: Ivar Haug – Min morfar (til venstre) avbildet i New York cirka 1930

11/01/2024

«LEIKEVEIEN» – EN BARNEHAGE I GAMLE DAGER
Dette er egentlig en historie ut av «ingen ting», om en grushaug som likevel betydde mye for noen få i deres oppvekst på andre halvdel av 50-tallet og første halvdel av 60-tallet. Da huset vårt ble bygget på Kjøling-marka Sør i Stranda på begynnelsen av 50-tallet, ble all grus og leire dumpet i en haug like ved huset. Denne grushaugen ble fort et «leke-eldorado» for oss barn, og fikk navnet «Leikeveien».
Når min bror Dagfinn ble gammel nok, ble han daglig plassert i grushaugen med en liten spade og en leke-lastebil. Her var han hele dagen bortsett fra da han ble «hentet inn» for måltider og andre nødvendige ærender.
Etter hvert kom også andre barn i nabolaget til Leikeveien for å leke. Søskenbarnet vårt Svein Erik (Refvik), «Beina» som Dagfinn kalte ham, kom «opp om veien» for å bli med, og etter noen år kom også Helge (Rutledal), Kjell (Kvernevik) og Bjørn (Kvernevik) dit for å leke. Da jeg ble litt «overårig», ble jeg med bare sporadisk. Også kameraten min Karl «lurte» seg til å bli med i Leikeveien, men etter at han hadde blitt sett sammen med «smårollingene» og kalt «barnslig» av jentene «Nord i Vikja», turte han ikke lenger å komme.
Leikeveien ble organisert med samme gatesystem som i Måløy, med «Gate 1» nederst, videre «Gate 2», Gate 3» og så oppover. Nederst mot veien var det havn med båter som kom og gikk, enten det var fiskebåter eller fraktebåter. Vi hadde alle hver vår «eiendom» i Leikeveien som vi bygget ut med hus og andre bygninger ved hjelp av småstein og trepinner. Eiendommene ble gjerdet inn ved hjelp av pinner og ulltråd som ble strukket mellom pinnene. Alle veier hadde møysommelig blitt utstyrt med «stabbesteiner». Øverst i «lia» låg gårdene, og der var det både sauer og kyr. Dyrene var laget at kongler i forskjellig størrelser med bein av enten fyrstikker eller små spiker.
Barna var ikke så godt utstyrt med leker den gangen som i dag, så heldig var den som hadde en lekebil (lastebil) og en spade i plast. Vanligvis ble det brukt leker av tre, og i noen tilfeller små treklosser som kunne fungere som enten «bil» eller «båt». Og store mengder grus ble hele tiden flyttet fra det ene stedet til det andre.
Da det på den tiden også ble bygget molo på Raudeberg, ble det samtidig bygget tilsvarende molo i Leikeveien, noe som førte til stor aktivitet og travle dager. Og alle ville helst være «Dumpers-Nils» eller en av de andre lastebilsjåførene som kjørte masse fra Nesahauen til moloen Nord i Vikja.
Og med mye fantasi og kreativitet, ble dagene i Leikeveien en drømmeverden i mange år. For mødrene i Stranda ble Leikeveien regnet som en svært trygg lekeplass. De visste hele tiden hvor barna holdt til.
Men etter som årene gikk, vokste også Dagfinn, Svein, Helge, Kjell og Bjørn ut av Leikeveien, den ble «nedlagt», og ble liggende brakk og uten aktiviteter, helt til det til slutt ble bygget hus på tomta. Men vi har fortsatt gode om minner om en fantastisk lekeplass, «Leikeveien».
BILE: «Leikeveien» - datidens barnehage 😍

31/12/2023

NYTTÅRSAFTEN PÅ RAUDEBERG I «GAMLE DAGER»
Nest etter julaften var nyttårsaften det vi barn gledet oss mest til i den mørke årstiden, og forventningene var alltid store når det nærmet seg den siste dagen i året. Og høydepunktet for oss barn på nyttårsaften var å få gå nyttårsbukk, og dette hadde vi gledet oss til i lang tid før den store kvelden. Det var mange barn i Stranda på Raudeberg på 50- og 60-tallet, og derfor også mange som gikk nyttårsbukk.
Vi startet som regel å gå runden etter at vi hadde spist nyttårsmiddagen, og gikk fra hus til hus. Men mindre barn kunne komme på besøk tidligere på kvelden, og da med en av foreldrene eller et eldre søsken som følge. Vi var alltid flere barn som gikk sammen, som regel søskenbarn og naboer.
Foreldrene våre hadde ikke så god råd at vi fikk kjøpt skikkelige masker, så det ble ofte brukt gamle nylonstrømper over hodet. Vi ble da sminket til det ukjennelige med øyensverte, og så egentlig svært skremmende ut. Kunne gått rett inn i en rolle i en skrekkfilm.
Men hvis vi var heldige, kunne vi få kjøpt oss masker, noen billige i sprø plast, og som bare holdt til den ene anledningen. Dette kunne være svært enkle «greier», gjerne noen plastbriller med påsatt nese og bart. Noen få hadde nissemasker som dekket hele ansiktet.
Det var både spennende med samtidig litt skummelt for oss barn å gå rundt i Stranda, mørkt som det var. Men vi var ikke alene, og møtte hele tiden andre grupper med barn som var i samme ærend.
Og vi ble stort sett svært godt mottatt der vi banket på. Folk svært nysgjerrige, prøvde ofte å finne ut hvem vi var, og hvem sine vi var. De forsøkte å få oss til å forsnakke oss, og stilte oss mange rare spørsmål. Og noen ganger fant de det ut, mens andre ganger gjettet de feil. Men det vanket både det ene og det andre i posene som vi hadde med oss, og det var det viktigste for oss.
På tidlig 60-tall var det blitt svært populært med masker av daværende kjente personer, slik som president John F. Kennedy og hans visepresident Lyndon B. Johnson, Mao Zedong, Nikita Khrusjtsjov, og Charles Chaplin med flere. Jeg var så heldig at jeg til slutt fikk tigget til meg masken av Kennedy (dette var før han ble drept i 1963).
På begynnelsen av 60-tallet var vi blitt såpass store at vi også utvidet området der vi gikk. Da gikk vi langt nord i bygda, nesten halvveis på veien nord til kirken. Videre turte vi ikke å gå på grunn av det mørke ubebygde området lenger mot kirken. Den gangen var det ikke noe boligfelt like før kirken og kirkegårdene, og nord ved kirkegårdene syntes vi det var alt for skummelt.
Når vi kom nord i sentrum av bygda møtte vi også bukker fra resten av bygda, og vi orienterte hverandre om hvor det var «mest og best å hente». Også hvor det var nytteløst å banke på, og hvor det var mørkt og låst. Men det var bare noen få som ikke likte besøk av bukkene.
Når vi kom hjem fra turen rundt i nabolag og nord i bygda, var det vareopptelling. På turen hadde vi for det meste fått julekaker. Folk begynte da å bli litt lei julekaker, og syntes dette var en fin måte å bli kvitt kakene på. Videre fikk vi epler, appelsiner, fikener og nøtter. Hvis vi var heldig, kunne vi få en bit sjokolade eller en drops.
Og var vi ekstra heldig, kunne det vanke litt «Shetlands-godt». «Shetlands-godt» fantes der det var fiskere i huset, og disse husene var alltid attraktive å besøke. Noen av disse var lett å finne, da de også hadde flerfargede «Shetlands-lys» i vinduskarmene. Men noen ganger ble vi skikkelig lurt, og fikk kun julekaker der også.
Når jeg i voksen alder kom tilbake til Raudeberg med egne barn, fikk de også oppleve det å gå nyttårsbukk, for det var ikke vanlig å gå nyttårsbukk i Oslo der som vi bodde. Og de gledet seg like mye hver gang slik som jeg gjorde i min barndom. Nå er også de blitt voksne, men husker fortsatt disse spennende kveldene ved årets slutt på Raudeberg.
BILDER: Noen bilder av nyttårsbukker i litt nyere tid 💥

Feltspatveien skrivestue

26/12/2024

05/04/2024

05/03/2024

28/02/2024

22/02/2024

12/01/2024

11/01/2024

31/12/2023

Adresse

Nettsted

Varslinger

Snarveier

Del