Trine Bøhnsdalen - Hest Menneske Relasjon

24/07/2024

Like før jul i fjor ga jeg ut min aller første bok om hest-menneske-relasjon. Den heter BEVISST - Historier om samspill mellom hester og mennesker, og er en litt annerledes bok fylt med tekster og historier som utforsker samspillet mellom hester og mennesker på forskjellige områder. Den er også illustrert med egne fotografier. (Du finner den i alle landets nettbokhandlere eller direkte her: https://www.trinebohnsdalen.no/bevisst/ )

Min visjon med denne boka og historiene i den, er nettopp det tittelen antyder. At vi som hestemennesker skal begynne å bli enda mer bevisste alle små og store ting som foregår i samspillet med hesten. At vi skal forstå hvor mye vi påvirker, enten vi er klar over det eller ikke. Og at vi skal begynne å legge merke til alle disse små signalene fra hesten som vi ofte går glipp av eller mistolker. Jeg har et håp om at boka kan bidra til både læring, refleksjon og ettertanke.

Nå er andreopplaget av boka straks solgt ut. 👀 Og det er virkelig ene og alene takket være dere alle sammen og god, gammeldags «word of mouth». 💪 Alle dere som har kjøpt boka, skrevet et avsnitt om hva dere synes om den, nevnt den i en tilfeldig kommentar eller på en debatt-side, gitt boka i gave, lånt bort boka til noen, tipset andre om den osv. Det er ene og alene takket være dere at BEVISST har nådd ut til så mange hestefolk. 🙏

I dagens nyhetsbilde, hvor det avdekkes stadig nye overgrep mot hesten, er tiden inne for at vi alle tar en oppvask på hjemmebane og reflekterer over hva slags relasjon vi ønsker å ha med hesten. Hva slags hestemenneske ønsker vi å være? Hvordan vil vi forstå og tolke relasjonen med hesten. Hva er etisk forsvarlig dyretrening, og hva er ren rovdrift på en av verdens mest tilpasningsdyktige dyrearter?

I disse refleksjonene så håper jeg at boka BEVISST kan være med på å gjøre en forskjell. Jeg håper boka kan bidra i denne debatten, hjelpe med å stille de riktige spørsmålene, skape refleksjon og ettertanke, både på hjemmebane, men også når man observerer andre hest-menneske-relasjoner.

Derfor håper jeg at du som leser dette og også tenker at boka BEVISST kan være et viktig bidrag i denne debatten, og fortsatt vil tipse, dele, anmelde, prate om, kjøpe, gi i gave eller låne bort boka til hestefolk du kjenner!

08/07/2024

For en tid tilbake skulle jeg undervise på en stall der mange ønsket innspill til hengerlasting. Det var flere hester der som av ulike grunner ikke hadde noe lyst til å bli lastet på henger.

Det var en lang grusvei inn til stallen, og etter å ha kjørt to meter på den hadde jeg allerede rukket å bli rimelig matt. Enorme hull dekket hver eneste meter av grusveien, og de var umulige å unngå.

Det var et interessant sammentreff at disse hestene, som ikke var så glad i å bli lastet på henger, alle sammen befant seg på en stall i slutten av en grusvei som var så gjennomhullet at jeg selv ville leid hestene mine denne halve kilometeren og lastet dem på i enden av veien i stedet, hvis jeg måtte frakte dem til eller fra denne stallen.

Nå var det helt sikkert flere ulike grunner til at disse hestene ikke var så komfortable med å bli lastet på henger, men uansett tenker jeg at det å bli transportert (især på en vanlig tohestshenger som trekkes etter et kjøretøy), i seg selv er en utfordrede situasjon for enhver hest, rett og slett på grunn av den dyrearten de er. Å øke vanskelighetsgraden på dette, for eksempel ved å kjøre for fort i svinger, rundkjøringer eller andre endringer, slik at hesten opplever å miste balansen, eller kjøre på sånne hullete grusveier som gjør at hesten ikke har noen mulighet til å klare å stå balansert og komfortabelt, vil legge store mengder stress til kjøreopplevelsen.

Og når stress legges til en allerede utfordrende situasjon, og hesten kobler at det å lastes på en henger fører til en slik ukomfortabel opplevelse - så ender de fleste hester opp med å vise motvilje mot å bli lastet på en henger neste gang. Naturlig nok egentlig, hvis vi tenker over det.

Problemet er at vi ofte ikke tenker så veldig over sånne ting. Vi blir mest opptatt av å få hjelp til å få en hest på hengeren. At det er lasteprosessen som er vanskelig, det er den vi ikke får til.

Men tenk så mye hengerlastingsutfordringer som kanskje kunne vært unngått eller løst ved at vi er mer bevisste hvordan vi kjører når vi transporterer dem på en henger?

Tenk om vi alle kunne tatt en runde inni en hestehenger selv, uten mulighet til å analysere veien og se når neste sving kommer, og så forsøkt å holde balansen der inne? Da tror jeg vi hadde skjønt at vår definisjon av å kjøre rolig i svinger, når vi kjører i gang, eller når vi kjører inn og ut av en rundkjøring, ofte ikke er i nærheten av så rolig mange hester faktisk trenger at vi kjører for å kunne balansere seg godt for å føle seg trygge. Og så tror jeg vi hadde erfart hvor individuelt det er også, denne evnen til å balansere seg godt inne på en henger, og at selv om en hest står støtt gjennom rundkjøringen så kan det likevel hende det er altfor fort for en annen hest.

Det var altså mange som ønsket innspill på hengerlasting på denne stallen, og på de fleste av disse timene så startet vi helt på scratch med å endre assosiasjonene til hengeren. Pulsen på både hester og folk gikk opp bare de så synet av en henger med åpen lem og da handler det for meg ikke om å få hesten på hengeren, men om å først bryte disse kjipe koblingene, få senket pulsen hos alle sammen og gjøre det hele til en god, hyggelig, positiv opplevelse. Og så avansere gradvis derfra.

Da jeg kjørte fra stallen kjente jeg frustrasjonen stige for hver meter jeg kjørte på denne grusveien. Det var ikke mulig å unngå de enorme kraterne. Hvordan var det egentlig å være en utrygg hest lukket inne på en henger og så forsøke å balansere seg på denne veien?!

Dagen ble en viktig påminnelse om at det veldig ofte kanskje ikke handler om teknikker, timing og fancy måter å få hesten til å gå inn på hengeren - men kanskje det veldig ofte handler mest om å bedre selve opplevelsen hesten har når den først er kommet inn på hengeren og blir transportert et sted?

(tilfeldig illustrasjonsbilde, ikke av faktiske nevnte vei 😅)

24/06/2024

For en helg! 🤩 Denne helga har jeg arrangert to forskjellige workshops (temadagskurs) her i Nittedal. Lørdag var det workshop med tittelen «hestens små signaler», hvor vi gikk gjennom mange av hestens viktigste små signaler, fra dempende/beroligende, til signaler hesten benytter når den kjenner på økende stress/aktivering i kroppen, og vi så på dette både i teori, praksis og gjennom mange spennende diskusjoner.

På søndag var det workshop med temaet «trygge, gode, grenser» - et utrolig spennende, viktig og for mange litt følelsesladet tema, som det er lett å ha et ambivalent forhold til, særlig i dagens brytningspunkt når det gjelder hvordan vi ønsker å samhandle med hesten. Dette var en workshop jeg var veldig spent på, og vi hadde en kombinasjon av teorideler, praktiske øvelser og flere demonstrasjoner av hvordan temaet kan forstås og praktiseres på flere ulike måter.

Det er første gang jeg har arrangert slike type workshops, hvor vi er en gjeng som fordyper oss i ett tema gjennom dagen, diskuterer, analyserer, observerer og praktiserer. Det var virkelig noe veldig fint med å komme sammen på denne måten og ha tid og rom for diskusjoner underveis, som åpner opp for forståelsen om at det finnes ulike måter å se samme situasjon på, og at det kanskje ikke alltid er så svart/hvitt, rett/galt, bra/dårlig som vi noen ganger tenker/tolker at det er. ☺️

For min del har det vært en utrolig lærerik helg, og etter interessen å dømme skal jeg gjøre det jeg kan for å få satt opp en runde til med disse workshopene i løpet av høsten! 🤩

Tusen hjertelig takk til alle som deltok i løpet av helga, for alle gode diskusjoner, spørsmål, innspill og ikke minst for den gode energien! 🥰

10/06/2024

Hesten er ikke problemet. Den bare uttrykker det.

Hvis hesten går deg ned, nafser og dytter på deg, så handler det kanskje ikke først og fremst om å få den til å slutte med alt dette, hvis hesten for eksempel står alene i paddock uten mulighet til fysisk, sosial interaksjon med noen andre av sitt slag.

Hvis hesten pisker med halen og beveger seg unna hver eneste gang du skal i salen, handler det kanskje ikke først og fremst om å få den til å stå stille ved oppstigningskrakken, hvis hesten for eksempel har fysisk ubehag i ryggen.

Hvis hesten ikke vil gå på hengeren, så handler det kanskje ikke først og fremst om hvordan du kan få den til å gå inn på hengeren, hvis hesten for eksempel alltid erfarer under transporteringen at det er vanskelig å balansere seg i svingene og blir redd for selve kjøringen.

Hestens atferd er sterkt sammenvevd med mijøbetingelsene. Det er ikke atferden i seg selv som er problemet. Atferden er et uttrykk for problemet.

Hvis miljøbetingelsene endrer seg, så endrer som regel atferden seg også. Og jeg tror vi alle med fordel kan bli flinkere til å være litt detektiver i dette i eget hestehold. Finne ut hva som ligger bak, så objektivt vi klarer.

Hesten er ikke problemet. Den bare uttrykker det.

❤️

22/05/2024

Mandag denne uken hadde vi tur-workshop her i Nittedal, hvor vi var totalt seks ekvipasjer som tok med oss litt av ridebanetreningen ut på ridetur og jobbet i små grupper og individuelt med ulike utfordringer og kommunikasjon mellom oss og hesten utenfor ridebanens gjerder!

Hver og en jobbet med sine individuelle utfordringer underveis, men vi hadde samtidig fokus på en rekke såkalte timeouts - små pauser underveis hvor vi stoppet opp og lot samtlige hester (og kanskje mennesker) finne roen igjen. Hva vi gjorde under disse timeoutsene ble ganske individuelt; noen lot hesten bevege seg litt i en liten sirkel til den fant roen, i stedet for å be den om å stå stille når dette var for vanskelig for den, noen lot hesten få gresse litt i veikanten, noen lagde og jobbet med en ramme og evnen til å være klar og konsekvent på at gressing ikke var et alternativ akkurat da, og noen spurte bare hesten om å stå i ro.

Evnen til å lese egen hest, verktøyene man har tilgjengelig og hva som passer for situasjonen tror jeg er så viktig, derfor er det sjelden en «one size (eller øvelse) fits all» i slike settinger.

Fokuset på å tilrettelegge timeoutsene, og da kanskje særlig det å la de vare litt lengre enn man kanskje umiddelbart tenker, hadde stor effekt på samtlige hester. Det viste oss alle viktigheten av å kanskje ta oss enda mer tid i de ulike tingene vi gjør eller ber hestene om, og arrestere oss selv litt når vi er i gang med en ny ting for raskt - for kanskje er det derfor noen ting ikke alltid fungerer så godt som vi håper - at vi er for raske med å konkludere, avslutte eller endre? 🤔

Lunsjpausen og oppbinding er ofte et moment mange er spente på under disse workshopene, og man lurer på om hesten vil slå seg til ro med å stå bundet en lang stund i skogen sammen med andre hester. Dette pleier å gå veldig fint, og vi har alltid med noen erfarne hester som jeg tror er med på å tilby en rolig energi til de andre - men gårsdagens gjeng var ganske ekspesjonell i at det var flere hester som var vandt med å stå bundet i ulike situasjoner, og alle hestene falt raskt til ro og slappet av i rammen sin, og det er alltid en fryd å se og oppleve.

At en sånn oppbindings-situasjon blir så fin fra første stund tenker jeg handlet om at vi høstet av hva alle tidligere hadde lært hestene sine, og situasjoner de hadde vært i tidligere som forberedte hesten på dette, i tillegg til en god, kollektiv energi i gruppen.

En av deltakerne som red på Tres oppsummerte at hun måtte revurdere litt sine egne tanker om «bare en turhest», og at tur hadde fått en ny dimensjon etter dagen. Brått ble det tydelig hvor mye som faktisk ligger i å utvikle en god og solid turhest.

Det gjorde meg så utrolig glad å høre, fordi jeg tenker det ligger mye i dette. En god turhest er verdt sin vekt i gull. I mine øyne er en slik hest en kombinasjon av en ordentlig ridbar og responsiv hest, som er godt utdannet og forstår hjelpere og signaler for de aller fleste ting man vil ønske å be en hest om på en ridebane, i tillegg til at den har evnen til å takle mange ulike miljøvariabler.

Dette er for meg høy vanskelighetsgrad for en hest, fordi det ofte betyr at hesten må kunne håndtere en rekke forskjellige stressorer (som andre hester og deres reaksjoner/energinivå, uforutsette miljøvariabler mm.) og gjerne en haug av disse stressorene stablet oppå hverandre, altså håndtere dem samtidig.

En slik hest må være godt tilvendt ulike situasjoner, men fordi vi ikke har mulighet til å tilvenne hesten absolutt alt som kan dukke opp utenfor ridebanen er det kanskje enda viktigere at den har evnen til å raskt regulere seg selv ned dersom det skulle bli mye på en gang og den kjenner på økende stress/aktivering i kroppen. Et godt og sunt fungerende nervesystem skal jo ikke sørge for at hesten aldri opplever å bli stresset, men snarere sørge for at den raskt faller til ro igjen dersom den skulle kjenne på økende stress som ikke utgjør noen reell livsfare.

For meg var det særlig to refleksjoner jeg gjorde meg i løpet av dagen som jeg skal huske særlig på videre. Det ene er som vanlig et av mine favorittordtak når det kommer til hest: Nemlig å se det som skjer, før det som skjer, skjer. 😅 Enklere forklart så er dette for meg evnen til å være proaktiv fremfor reaktiv rundt hester.

Ikke bare gir dette mulighet til å endre utfallet på noe eller avverge en situasjon - men det gjør også noe for samspillet med hesten, tror jeg - det at vi er så tilstede at vi er i forkant og klarer å lese hva hesten vil gjøre eller reagere på, og at vi velger bevisst å være med på det, omdirigere det, forsterke det, ignorere det eller annet situasjonen krever.

Jeg tror hester merker godt om vi er i forkant som dette, eller i etterkant av en situasjon hvor vi reagerer på det som skjer. Personlig tror jeg denne forskjellen har enormt stor betydning for hestens opplevelse av å føle seg trygg sammen med oss.

Den andre refleksjonen handler om noe jeg håper å finne en bedre formulering for enn jeg har per nå, men det handler kort forklart om å «hente hesten tilbake igjen til her og nå.» Det er jo velkjent at hester lever i nuet og er til stede i øyeblikket, og på mange måter er jo dette helt sant - men i noen situasjoner er de egentlig ikke til stede i det hele tatt, og det er når de ønsker å være et annet sted enn der de er. Da forsvinner tankene deres til noe annet og de er ikke tilstede her og nå.

Det å hente de tilbake igjen til å være her og nå er en enormt viktig, nyttig, effektiv og spennende «øvelse» som kan benyttes i en hel haug med situasjoner, men på veldig forskjellig vis og som handler om å avbryte hestens tankerekke med noe som gjør at den kommer tilbake igjen til her og nå, selv om det kanskje bare er for et ørlite sekund i begynnelsen. Vi kan ikke tvinge en hest til å være tilstede sammen med oss, eller slutte å tenke på de andre hestene, eller på andre steder den heller gjerne skulle vært, men vi kan avlede hesten fra disse tankene - kanskje bare for et lite sekund i begynnelsen, men det kan likevel være nok til å bryte mønsteret og deretter senere kunne veilede hesten inn i noe annet.

Det var mange andre viktige momenter denne dagen som ble tydelig også, som viktigheten av å være klar og konsekvent og tydelig i kommunikasjonen med hesten, så det blir lett for hesten å forholde seg til oss, viktigheten av å tilpasse og tilrettelegge for at alle i gruppa skal ha en god opplevelse og sørge for at man ikke bare gjør sin egen greie, men faktisk sjekker inn med de andre om dette påvirker dem på noe vis. Denne evnen til å tilpasse, å ikke alltid sørge for det man selv trenger først, men kanskje gjøre noe annet en liten stund som ikke er helt ideellt for seg, men som er til fordel for gruppas beste, er også til syvende og sist til fordel for oss selv også.

Og sist, men ikke minst: Når man skal utvide sin egen komfortsone, eller hestens komfortsone - hvor viktig det da er å ha sosial støtte og et trygt fellesskap rundt seg, som ser, støtter og er der. Selve arbeidet med komfortsoneutvidelsen må man jo gjøre selv, men å gjøre det i en trygg atmosfære hvor du har folk som ser deg og «got your back» er verdt sin vekt i gull. Dette tror jeg vi med fordel kan bli mye flinkere til å benytte oss av i hesteverdenen. Eller kanskje generelt også? ❤️

Viktigst av alt er det selvfølgelig at en slik workshopdag utenfor ridebanen skal være en god opplevelse for både to- og firbeinte, og at den skal være med på å skape gode assosiasjoner, gode opplevelser og gode følelser i kroppen - og være en boost for videre trening og samhandling med hesten utenfor ridebanen.

En ridetur trenger nemlig ikke å være å ri fra stallen og en runde, eller snu på et visst punkt og så ri tilbake igjen. En ridetur trenger ikke være faste 60 minutter. Det må ikke være non-stop, kontinuerlig bevegelse på hesten fra du starter til du avslutter hjemme på gården.

Alle disse normene vi ofte lager oss om rideturer er ofte også de samme rutinene som skaper de klassiske utfordringene mange har (hester som skyndter seg hjem fra tur, stresser, vil ikke gå alene osv.) Noen ganger er det ikke så mye som skal til for endre på dette - men da må vi endre hestens assosiasjon til det å være ute på tur. Og da må vi kanskje starte med å bryte våre egne mønstre rundt definisjonen av en ridetur aller først. For når vi begynner å endre på hvordan vi ser på dette med å ri på tur - ja så endrer det å ri på tur seg også - sannsynligvis til det bedre. 😉🥰

Men nå får jeg vel runde av her før det blir en like lang tekst som eksamensbesvarelsen kommende uke. 😅🙈 Tusen takk til dere som deltok på denne vårens tur-workshop for topp steming og masse gode tanker og refleksjoner underveis!

14/05/2024

For noen år tilbake møtte jeg en ung gutt fra Afrika som var adoptert av en fostermamma som drev med hest. Gutten skulle ha en leksjon med en liten ponni og lære seg litt mer om hestens små signaler og kroppsspråk

Gutten sto tett ved fostermoren sin da leksjonen startet, og da jeg introduserte meg, snudde han hodet vekk og så et annet sted. Hver gang jeg henvendte meg til han eller så i hans retning, fokuserte han på noe annet. Jo mer intens han følte at jeg var, jo mer opptatt ble han av andre ting.

Hvis jeg skal være helt ærlig så ble jeg aller først litt frustrert. Gutten virket jo ikke interessert i det hele tatt, verken i ponnien, det jeg forsøkte å formidle eller timen i seg selv?!

Men så innså jeg at det egentlig var noe helt annet som foregikk.

Den lille gutten viste helt lik atferd som det jeg hadde sett hos mange hester i mange situasjoner og som jeg omsider hadde begynt å ane omfanget av. Et massivt omfang, viser det seg.

Atferden til den lille gutten handlet på ingen måte om at han var uinteressert eller avvisende. Den handlet om om å dempe, berolige og avlede seg selv fra en situasjon han syntes var vanskelig.

Den ene atferden gutten gjorde var å se vekk. Når jeg så på ham og snakket direkte til ham så snudde han på hodet og så vekk. En måte å berolige seg selv på, de-eskalere presset som min direkte kontakt var og å dempe situasjonen for seg selv.

Den andre atferden gutten gjorde var å bli veldig opptatt av noe annet. Han avledet seg selv. Han omdirigerte sitt eget fokus over på noe annet enn å være tilstede i «presset» med meg.

Begge atferdene var egentlig ganske store signaler til omverdenen om at gutten syntes det var en intens situasjon, og at «presset» fra meg, en fremmed voksen som tok direkte kontakt med ham i en ny situasjon og ukjent setting, var langt høyere enn han var komfortabel med. Men det var også atferder det var svært lett å misforstå, og lett å feiltolke, akkurat som hos hestene.

Situasjonen ble brått helt annerledes da jeg innså at atferden til den lille gutten var helt lik det hestene gjorde.

Da jeg innså dette, dempet jeg energien min umiddelbart. Jeg gikk litt tilbake, og jeg henvendte meg ikke lenger direkte til den lille gutten. Jeg henvendte meg i stedet til ponnien. Gjennom å ta vekk intensiteten i situasjonen ble det rom for gutten til å tørre å åpne seg litt mer. Snart ble han tryggere på meg og med i samtalen med hesten, og snart kunne vi to også ha en samtale og se på signalene og kroppsspråket til ponnien sammen.

Jeg snakket høyt om hvordan hester, når de opplever å være i en situasjon de synes er litt overveldende, eller konfronterende eller intens, noen ganger snur hodet sitt vekk, eller avleder seg selv ved å bli veldig opptatt av noe annet, sånn som som å snuse på bakken, gresse, klø seg, eller stirre på noe langt vekk. Gutten nikket anerkjennende.

Forstermoren hadde trukket seg stadig lenger unna når hun så at dialogen mellom oss fløt bedre. Da vi nærmet oss slutten på økta, kom hun tilbake igjen.

«Han er ikke egentlig ikke avvisende,» sa hun unnskyldende, som om hun trengte å glatte over atferden til den lille gutten.

«Han er bare utrygg.»

Jeg smilte varmt.

«Ja, jeg skjønte det.»

Hun pustet ut og virket lettet over at jeg hadde forstått hva som lå bak guttens atferd. Jeg var også glad for at jeg hadde skjønt det, og ikke fulgt den aller første tanken som slo meg - og for at jeg hadde snappet opp koblingen mellom atferden hans og atferden til hestene.

Og da tenkte jeg på hestene. Alle hestene der ute som gjør akkurat samme type atferder og hvordan vi ofte misforstår disse og tolker det som at hesten ignorerer oss, ikke gidder å følge med, eller vi napper den tilbake og sier «hei, ha fokus på meg nå!».

Tenk om vi i mange situasjoner er helt på bærtur med disse tolkningene våre og at det faktisk handler om noe helt annet, og mye mer primitivt, enn de svarene vi konstruerer oss?

De fleste hester har ikke en trygg fostermamma som kan være der og forklare for omverdenen hva atferden deres egentlig handler om, dypest sett.

Men de har jo deg. Og meg. Hesteeiere, trenere, behandlere, rideskoleryttere, transportører, saltilpasssere og alle vi som holder på med hest i større eller mindre skala. Tenk om vi, hver eneste en av oss, øker vår kunnskap rundt hestens atferd og hva alle disse små, dempende og avledende signalene fra hesten dreier seg om? Tenk om vi alle kan bli som denne trygge fostermoren ovenfor våre hester og hjelpe dem, støtte dem og forstå dem også på sine aller minste, men kanskje også viktigste, signaler?

Da tror jeg vil kommer til å bli overrasket.

For når vi endrer måten vi ser disse signalene på - så vil synet av en hest som viker med blikket, eller blir veldig fokusert på noe annet midt i en intens dialog med en trener - ikke lenger bety helt det samme som tidligere.

07/05/2024

Like aktuelt i dag som for noen år siden. Det er ingenting avvisende med å sette sunne og tydelige grenser. Det er trygt, viktig og helt nødvendig for å bygge en god relasjon. ❤️

Hva med deg da?

Det er ingenting du ønsker mer enn at hesten skal ha tillit til deg. At han skal stole på deg. Gå hvorenn du ber han om, vente rolig og tålmodig. Ikke være redd, hvis du sier til han at det er trygt.

Men samtidig lar du han styre hele showet. Du havner på etterskudd. Blir passiv, usikker og utydelig. Noen ganger valser han over deg, drar deg hit eller dit, skubber deg til side. Og frykten for hva du skal gjøre virker så stor at du ender med å ikke gjøre noe som helst.

Relasjon har blitt et så viktig tema at du er livredd for å gjøre en feil som kan påvirke hesten i den grad at han kanskje ikke føler seg sett eller hørt.

Men i denne prosessen så er det som om du nesten usynliggjøre deg selv. At du gjør deg selv så betydningsløs og passiv at det virker som om alt handler om hesten og hva han trenger, kjenner på og har lyst til akkurat nå.

Men hva med deg da?

Hva kjenner du på? Hva trenger du? Hva er viktig for deg, for å føle deg trygg rundt hesten? Og hva har du egentlig lyst til - akkurat nå?

For du - du er faktisk minst like viktig som hesten i denne relasjonen. Din stemme trenger å bli hørt den også. Du skal forsøke å forstå hesten og hva den uttrykker, javisst. Men ikke på bekostning av deg selv.

Ikke på bekostning av dine egne grenser.

For de grensene dine, de er faktisk ganske viktige.

Ikke bare for deg. Men også for hesten. Og hans følelse av trygghet rundt deg.

Hvis du går på akkord med egne grenser, for å jobbe med kontakt og relasjon, så mangler du selve fundamentet som relasjonen og kontakten bygges på.

Grenser er ikke slemt. Grenser er ikke avvisning.

Grenser er godt. Grenser er trygt.

Så hvis du har mistet dette et sted på veien, da håper jeg du tar et steg tilbake, trekker pusten godt og kjenner på hva som er viktig - for deg. Hva du trenger, for å føle deg trygg, først og fremst. Børster støv av dette, disse grensene, følelsen av at du har minst like stor rett til å ta plass her i verden som alle andre, hester eller folk. For det har du. Det har du virkelig.

Og så skaper du en relasjon basert på dette fundamentet.

For det ikke bare godt for deg. Men også for hesten.

🧡

24/04/2024

Så da begynner du på nytt. Gir denne relasjonen mellom dere en helt ny start.

Og hvordan gjør du det?

Du begynner med å observere. Å se ham, hele hans vesen. Hvem er han egentlig? Hva liker han? Hva gjør ham anspent?

Du begynner å bli bevisst alle de små tingene han gjør. Med øynene, musklene og pusten. Med ørene, mulen og halen. Med energien sin, og intensjonen. Alene. Med deg. Med andre hester.

Hver minste lille ting du ikke har lagt særlig merke til tidligere, begynner du å legge merke til nå. For hvert eneste av disse små tegnene betyr noe for ham.

Du begynner å bli bevisst alle de små tingene du selv gjør også. Hver minste lille ting du ikke har lagt merke til tidligere, begynner du å legge merke til nå. For hver av disse små tingene betyr noe

Og når han vet at du vet, vil en annen type kontakt begyne å formes mellom dere.

Sånn begynner du på nytt. Og det som en gang var, alr du bare være baki der. For han vil ikke se seg tilbake, hvis ikke du gjør det.

Og bare vent, så vil du se at alt det som kanskje virket så lite og så uviktig, egentlig er så stort og så viktig, at du aldri mer vil se på han, eller deg selv, eller relasjonen mellom deg og han, på den samme måten igjen.

❤️

17/04/2024

Nytt nyhetsbrev sendes ut i dag! Hvis du har lyst til å holde deg oppdatert på hva som skjer og få noen tanker, historier og refleksjoner rundt hest-menneske-relasjon rett i innboksen, eller få vite om tilbud/info/kurs som ikke alltid legges ut på sosiale medier, så er du hjertelig velkommen til å melde deg på! Klikk på linken og meld deg inn. Nyhetsbrev sendes ut ca. en gang i måneden, så du blir ikke spammet ned, jeg lover! 😄

www.trinebohnsdalen.no/

02/04/2024

Gjør hesten robust

Ikke gro fast i kjernen av den grønne, trygge komfortsona, der du aldri ser hesten øke pulsen eller spenne musklene. Gi hesten din nye opplevelser. Ta den med for å se nye steder og oppleve andre situasjoner og sansepåvirkninger. Bli kjent og vandt med følelsen av at hesten øker sin aktivering. Det er verken farlig eller feil. Mangelen på evne til å regulere denne aktiveringen derimot - kan være det.

Gjør hesten robust.

Finn ut hvor terskelen er, denne kanten på komfortsona, der grønt blandes med gult. Enten det er å gå litt vekk fra stallen, bort fra hestevennene sine, eller kanskje utforske traktoren, byggeområdet, eller den skumle be**en. Balansér litt på denne terskelen. La hesten bli komfortabel med å være litt ukomfortabel. La den få kjenne på aktivering. Og så regulering. Opp. Ned. Opp. Ned.

Men gjør det varsomt og bevisst.

I små doser, og mange repetisjoner. Observér hestens små signaler og tilpass hele veien. Ingen grenser er statiske, de endrer seg kontinuerlig. Vær like fleksibel i tilnærmingen din. Kjenn etter at du er komfortabel med å håndtere hestens aktivering. At du kan være der for hesten som en sosial støtte.

Gjør hesten robust.

Kanskje kommer det en dag, hvor hesten vil havne langt utenfor sine egen komfortsone, uten at det er planlagt eller ønskelig. En dag, hvor miljøet rundt hesten ikke vil kunne tilpasses. Hvis du lærer hesten at den kan klare å håndtere dette, fordi du gradvis har eksponert den for å takle lignende følelser tidligere, under trygge og planlagte treninger, med deg som sosial støtte og evne til å hjelpe den, trygge den og tilpasse underveis - da har du hjulpet den til å ha det litt bedre i sin tilværelse - og til å utvide sin komfortsone.

Så gjør hesten robust.

Eksponér dem for nye ting og situasjoner, men ikke overeksponér. Bare ett lite steg av gangen. Til grenseland. Gjør det så enkelt at det er en situasjon du er komfortabel med å repetere, igjen og igjen. Ny læring skaper kanskje nye nervekoblinger. Men det er gjentakelsen av denne læringen som styrker dem. Så gjenta. Oppladning, og utladning. Helt til du og hesten innser at terskelen der grønt møtte gult ikke er der lenger. Den har flyttet på seg.

Jeg tror nemlig ikke det er fravær av aktivering som gjør hester robuste. Men evne til regulering. Samspill mellom opplading og utlading av energi. Balanse.

Så gjør hesten robust. Ett lite, men bevisst, steg av gangen.

❤️

01/04/2024

Da er mini-konkurransen avsluttet og en tilfeldig vinner er blitt trukket! Men først vil jeg bare si tusen takk til alle som deltok, både gjennom kommentarer, meldinger og på e-post, og som delte en eller flere konkrete tekster fra boka BEVISST som traff dere på ulikt vis. Egentlig en litt egoistisk konkurranse dette, fordi jeg har virkelig storkost meg med disse tilbakemeldingene og det har vært så spennende å få høre bakgrunnen for hvorfor hver av dere valgte ut de tekstene dere gjorde. 🥰

BEVISST er min første bok, en bok som inneholder mange historier om opplevelsene jeg har hatt med hester og hest-menneske relasjoner som har satt sine spor. Jeg er så glad for at jeg fikk mulighet til å samle disse i bokform og for den varme mottakelsen boka har fått. Nå fikk jo ikke alle historiene plass, så kanskje det rett og slett må bli en oppfølger en gang i fremtiden? 🤔😅

Vinner av mini-konkurransen ble Klára Konečná! Klara, send meg gjerne en melding med adressen din, så kommer det en liten oppmerksomhet i posten til deg!

Veldig vanskelig bok å legge fra seg! Jeg har bare kommet til side 62, men jeg elsker boka di! Jeg ler og gråter med deg, elevene og opplevelsene dine