17/05/2023
"En god instruktør har selv gode hunder"
Dette er et sitat fra en annonse om kurs/treninger hvor man lærer hunden å ikke «gjøre utfall eller annet tull», og det presiseres at instruktører skal ha med egne gode hunder.
Det fikk meg til å tenke 🤔
Det burde kanskje glede meg at jeg faktisk kan anse meg selv som en god instruktør.
Abbee og Nio ville gli lett in i en setting med masse hunder og folk. De er trygge, sosiale, rolige, og kan masse forskjellige øvelser. Til og med Li Li ville passet inn, bare jeg ble streng nok. Bare jeg dempet gleden hennes litt (noe jeg for øvrig aldri vil gjøre – det skal jobbes med på andre måter).
Men det er ikke lenge siden jeg slett ikke ville kvalifisert som en «god instruktør».
For bare et par år siden, hadde jeg Carlisha (blind, døv og klønete som få) og Nommin, som var en sensitiv type.
Riktignok jobbet jeg og Nommin oss gjennom de fleste av hans frykter og redsler tidlig i livet, men han var alltid sensitiv. Selvtillitsbygging var ferskvare for at han skulle fungere i hverdagen, og som rallyhund og besøkshund. Jeg vernet om hans selvtillit og mestring hele livet hans, og unngikk å sette han i overveldende og intense situasjoner.
Men nå! Endelig - er jeg en god instruktør! 🤩
Eller er det virkelig slik det fungerer?
Jeg vet at jeg har gjort mye riktig med hundene jeg har nå, men deres gode gemytt er ikke et vitnesbyrd om mine ferdigheter. Det er også en kombinasjon av gode gener, seriøse oppdrettere og en god porsjon flaks.
Jeg tror faktisk at de hadde vært ganske allrighte hunder, selv om de hadde vært hos førstegangseiere, med mye prøving og feiling.
De har vært ukompliserte fra begynnelsen av. Er det disse gavepakkene av noen hunder som har gjort meg til den instruktøren jeg er?
Jeg vil påstå at det er hundene med ulike utfordringer som har lært meg aller mest.
Det er nemlig noe helt annet å lese om noe, og jobbe med caser, enn å LEVE det.
Med Nommin lærte jeg at å jobbe med utfordringer som kommer av usikkerhet, blant annet utagering, er så mye større enn det man lærer i teorien.
Det er så mye mer enn man kan tenke seg, når man har caser på konsultasjon, og sier «lykke til, vi snakkes snart».
Jeg lærte hvor viktig en solid grunnmur av selvtillit, stressredusering og samarbeid er, og hvordan bygge den.
All tenkingen, tweakingen, testingen og researchen førte meg til tanker og lærdommer, ingen utdannelse kunne gitt meg.
Å LEVE dette har gitt med «instinkter» og en magefølelse jeg ikke kunne hatt uten.
Det har også gitt meg en forståelse for hvordan det er å være DEN eieren med DEN hunden. Jeg kjenner sårheten som følger med. Jeg vet hvor de er, jeg vet hvor de vil, og jeg kan gi håp – på den aller mest oppriktige måten. Fordi jeg har levd det.
Jeg har kollegaer som tar i mot omplasseringshunder, som andre ikke vil ta i med ildtang – fordi de vet at med deres kunskap, tid og kjærlighet, så kan de hjelpe.
Instruktører kan også få hunder med uheldig genetisk bagasje og dårlige erfaringer. Vi er dessverre heller ikke skånet fra at hunden vår kan oppleve noe de føler er traumatisk og stressende.
Er vi dårlige instruktører, all den tid vi ikke er i mål enda?
Har man ambisjoner om en viss hundesport e.l, forstår jeg at man gjerne vil at instruktøren skal ha noen resultater å vise til.
Når det gjelder atferd, er det - etter min mening - slett ingen selvfølge at en god instruktør har "gode hunder". Det er heller ingen selvfølge at enhver instruktør som har en "god hund" er en GOD instruktør ;)
Spør heller instruktøren om hvordan de jobber med hunden sin. Det vil gi deg en mye bedre pekepinn.
Og hva er forresten en «god hund»? Jeg mener hver eneste en av hundene jeg jobber med, er «gode hunder», selv om de kan finne på å «gjøre utfall og annet tull» (ikke mine ord) når de blir satt i situasjoner som er for overveldende og intense for dem ❤️
Bildet er av mine uperfekte GODE hunder, Carlisha og Nommin. Jeg savner dem hver dag.
Takk for alt dere lærte meg ❤️
