03/06/2024
Fikk lov å dele denne av forfatter Espen Mellquist.
Mange fornuftige refleksjoner og mye rett her! Erfaringer vi selv har gjort etter over 34 aktive år med hund.
«LEDERSKAP”. MYTE, ELLER???????
Dagens tema er så brennbart at det er nærmest eksplosivt for enkelte, for når man begynner å diskutere ord og ords betydning i hundekretser, da beveger man seg inn i minelagt terreng!
Hva ligger egentlig i begrepet “lederskap” og “ledelse”, og hvorfor provoserer disse ordene så mange? Jeg vet godt hva jeg selv legger i dette, men jeg skjønner ikke hvorfor så mange lar seg provosere av dem.
JEG HAR UROKKELIG TRO PÅ GODT LEDERSKAP! SÅ, der var katta sluppet ut av sekken! Det er mange “farlige ord” innen hundetrening som jeg bruker uten blygsel, og “lederskap” er bare ett av dem. Jeg tror nemlig man vanskelig kan oppnå et gjensidig og givende samliv med hunden sin, uten at man inntar en form for lederskap i forholdet.
Basis for et godt lederskap er en god relasjon mellom partene. Relasjonsbygging krever masse tid og masse tålmodighet fra man får valpen i huset. Konstruktiv lek er viktig, og det er morsomt for både hund og eier. Leken skaper fokus, og fokus er en forutsetning for en god relasjon, som igjen er en forutsetning for godt lederskap.
Alle flokkdyr er genetisk innstilt på å følge en form for ledelse. (Noen påstår at hunder ikke er flokkdyr, men det er jeg uenig i). Vi mennesker er også det, men det betyr ikke at vi, hverken hunder eller vi selv, er lenket sammen som siamesiske flerlinger, ute av stand til å ferdes på egen hånd og ta egne beslutninger når det er hensiktsmessig. Sånn er det ikke, men i alle flokker vil det alltid være “en sjef” (også et stygt ord) eller “en leder”, om man vil.
Vi har alle for kortere eller lengre tid siden gått på skole, og de aller fleste har opplevd klasserom med god og med dårlig klasseledelse fra lærere. En skolesituasjon uten lærere ville være utenkelig og fort utvikle seg til fullt kaos, før noen sterke personligheter hadde tatt tak og en viss orden ville oppstå, om enn ikke nødvendigvis positiv sådan. (De av oss som har lest “Fluenes herre” av William Golding har sett eksempel på dette).
Blant flokkdyr er det alltid en leder, et individ som har tilkjempet seg retten til å pare seg og føre sine gener videre. Hunder som lever vilt, streifer omkring på leting etter mat, tilsynelatende ensomme, men medlemmer av en flokk med streng rangorden er de likevel.
Sånn er det blant mennesker også! Jeg har hatt ulike arbeidsplasser, men aldri på en der det ikke har vært en ansvarshavende ledelse. Det finnes i alle former for foretak der mennesker jobber sammen.
Ledelse kan bygge på så mangt. Den beste er den som bygger på gjensidig tillit og respekt. Den dårligste form for ledelse, er den som bygger på frykt, uforutsigbarhet og straff man ikke forstår noe av. Den siste formen fører gjerne til misnøye, opprør og svært dårlige “arbeidsforhold”, enten vi jobber med mennesker, aper eller hunder.
Noen ser ut til å være den fødte leder. Hva som gjør dem til det, kan være vanskelig å peke på, men jeg har mange ganger kunnet peke ut ledervalpen i et kull allerede i fire-fem ukers alder. Blant mennesker skiller enkelte barn seg ut som naturlige talenter for å få med seg andre på lag allerede i 3-4 års alderen.
Men de aller, aller fleste av oss er menige fotsoldater, skapt til å følge beskjeder og ordre, uten særlige ambisjoner om å ta kommandoen og påta oss det ansvaret det er å sitte på toppen, men skulle lederen av en eller annen grunn forsvinne eller bli svekket, da blir det lett forvirring og kaos i flokken.
Jeg vet ikke hvor mange titalls hunder jeg har vært i nærkontakt med gjennom livet, men det er MANGE! Store, små, tjukke og tynne, viltre og rolige.
Noen ganger har jeg vært borte i ustyrlige hunder, hunder som nekter å lystre, hunder som biter, hunder som stikker av, hunder som ikke kan være alene, hunder som ødelegger inventar osv, osv, osv.
Jeg har også stiftet bekjentskap med mange, mange veloppdragne (visstnok også et ikke godt ord) lett håndterbare, lydige og tillitsfulle hunder. Dette er hunder som, uten unntak, har eiere som er klare, forutsigbare og tydelige ledere som gir enkle, forståelige beskjeder, og som sørger for at beskjedene etterkommes. Slike eiere treffer jeg ukentlig i hundeklubber og på treningsbaner der folk bruker tid på hunden sin og viser den hva de forventer av den. Ingen hund kan bli som man ønsker den skal være, uten at man gir den tid og oppdrar den.
De “problemhundene” jeg har møtt har, med få unntak, manglet lederskap fra eieren. Det er nemlig sånn at om hunden ikke “finner” lederskap, så blir den seilende hit og dit som en båt uten hverken ror eller motor i opprørt hav! Hvordan skal den kunne vite hva som er ønsket atferd, og hva som ikke er det, når ingen noen gang har vist den det og stilt krav?
Grenseløse hunder er en utfordring, ikke bare for eieren, men også for veterinærer, personell om hunden må i kennel, hundefrisører og, ikke minst, folk man omgås og som ikke alltid er like trygge eller lykkelige for å få en balstyrig hund midt i fleisen.
Nei, lederskap er slett ingen myte. Etter mitt syn er det en viktig nødvendighet man bør etterstrebe når man skaffer seg hund. Jeg snakker på ingen måte om noen form for mishandling.
Impulskontroll, som å la hunden vente på et “VÆR SÅ GOD” før den får begynne måltidet, det gir lederskap. Å måtte gå pent i bånd uten å utagere, er lederskap. Det samme er å gå og legge seg på kommando, vente, finne seg i å bli gredd og vasket og, ikke minst, å finne seg i kloklipp og stell av tennene.
Lederskap er også å måtte slippe noe hunden har plukket opp som den ikke får spise, komme på innkalling og stoppe uansett hva den måtte holde på med når den får beskjed om det.
Det aller, aller meste av dette kan lekes og belønnes inn i de fleste hunder. Når jeg sier NEI, ser våre to forventningsfullt opp i påvente av en godbit, likeledes når jeg kaller dem til meg. SLIPP lærer jeg dem når de ikke har noe i kjeften og belønner når de da ser opp. Etter en stund vil de forvente godbit ved denne kommandoen og automatisk slippe det de har plukket opp, for, som reven sa til kråka: “Ingen kan synge med mat i munn”!. Dette er faktisk en fin måte å lære hunder med ressursforsvar å gi fra seg det de har i munnen.
Lederskap er noe hunder er genetisk disponert for enten å utøve eller følge, akkurat som vi mennesker og alle andre flokkdyr er det. Enten vi liker å innrømme det eller ikke, bruker vi det, hele tiden og ned til minste detalj, både for barna våre og de husdyra vi måtte invitere inn i vår flokk.
Og sånn må det være, for de færreste trives der forutsigbarhet mangler og ingen tar styringen. Manglende lederskap skaper nemlig utrygghet, og utrygghet er en følelse ingen setter pris på, heller ikke hundene våre.
Espen Mellquist