25/11/2023
Make dressage great again 💪
Alt var bedre før, sies det. En gang brukte vi hest i krig. De individene som sørget for at sine herrer overlevde på slagmarken, var gode dressurhester som gjorde øvelser over marken - de var balanserte, lettridde, raske og vendbare, og kunne komme seg ut av enhver håpløs situasjon med både livet og elegansen i behold. Disse hestene var verdt sin vekt i gull, og man trente dem med hensikt på at de skulle kunne være fungerende ridehester gjennom et langt liv. Frem til ganske nylig var hesten en selvsagt del av militæret, og vi stiger fortsatt på og av fra venstre side som en arv fra dette - det har blitt en selvfølgelighet vi ikke tenker over.
De siste tiårene har en annen selvfølgelighet tatt over: målet som helliger middelet. De av oss som har sett Anky van Grunsven lære et fullsatt Oslo Horse Show å ri rollkur for 13 år tilbake, har sett dette komme (for de som vil ha bevis, se skjermbilder fra artikkelen Hest.no skrev om clinicen i kommentarfeltet). Grusomhetene som ble avdekket av Operation X hos Helgstrand Dressage kom derfor ikke som noen stor overraskelse. Men fremdeles skylder mange på at det er "øyeblikksbilder" (er ikke alle bilder det?), at hester fort vekk "biter seg selv i tunga" og "ikke kan tvinges til å gjøre noe". For mange er det nok vanskelig og kanskje til og med skummelt å innse at deres helter og forbilder ikke var dem de trodde. Men følelser og fakta er nå engang ikke samme ting, og ingen kan lenger nekte for å ha sett bevisene: hester som har det kjipt, kan absolutt prestere på toppnivå. De har faktisk ikke noe valg.
Hard ridning er bare ett symptom på en alvorlig syk sport som har store utfordringer når det kommer til hestevelferd, og der de store, styrende organisasjonene tilsynelatende lider av sterk berøringsangst. Andre symptomer som kan nevnes, er vesentlig kortere antatt levetid for varmblods ridehester (ned i 7 år i Danmark), og premiering av hypermobile, ubalanserte, overspente hester som er alt for unge til at kroppen deres tåler belastningen over tid. De mindre "spektakulære", mer balanserte og teknisk korrekte individene som ikke trenger å forsøke å gape (med alt for trang nesereim som skal hindre dem i det) for å unnslippe smertene i munnen eller mangelen på lufttilførsel som følge av for trang form og harde hender, får lavere score. For ikke å snakke om hvordan mange av disse hestene lever de resterende 23 timene i døgnet når de ikke jobber; de koster for mye til at de kan leve noe som likner et naturlig hesteliv. Ironisk nok er det nettopp fri bevegelse i store deler av døgnet som skaper grunnlaget for holdbare sener, ledd og skjelett i tidlig alder.
Pengene har for lengst overtatt, og gjort avl av dressurbetont ridehest til et samlebånd der det gjelder å avle overrørlige, overnervøse individer som de vanlige dødelige av oss knapt kan sitte på, og som skal fortest mulig ut i høyest mulig klasser for å generere mer penger i neste ledd. Man kan jo ta seg i å lure på hvorfor den relativt nyoppståtte tilstanden WFFS (warmblood fragile foal syndrom, en genetisk arvelig bindevevssykdom med garantert dødelig utgang for nyfødte føll) primært rammer hester med dressuravstamning - spesielt fordi den har påfallende likheter med Ehler-Danlos syndrom, der nettopp feil på bindevev som gir løs hud og - jada - hypermobilitet er særtrekk. Kall det spekulativt å lure på dette, men det er et tankekors.
Det hjelper også lite at dommerne i følge fersk forskning strever med å være objektive. De er bare mennesker, de også - som lar seg blende av lyset i form av spektakulære bevegelser og anerkjente navn (Helgstrand inkludert), og presse av det faktum at de vet hvilke forventinger det er knyttet til disse navnene og disse bevegelsene fra en hel omverden. Det skal litt til å dømme mot strømmen, for som dommer skal du kunne forsvare deg dersom du dømmer vesentlig avvikende fra dine kollegaer.
I flere år har mange av oss lurt på om hestesporten har en fremtid. Kan de sterke dyrevernsorganisasjonene og den generelle oppfatningen i samfunnet av hest i sport trumfe pengemaskinen på sikt? Ja, det håper jeg faktisk. Jeg håper avsløringene som har kommet frem nå kan være bidragsytende til å løfte dressursporten tilbake til sin fordums storhet - til den gang dressur var til for hestens skyld, og ikke omvendt. Hvor teknisk korrekthet, harmoni, balanse og god ridning ble premiert på konkurransebanene. Vi skal ikke mange tiår tilbake for å se dette. Misforstå meg rett, det finnes noen dyktige klassiske ryttere på toppnivå også i dag, men de får langt i fra den uttellingen de burde fått når poengttavlen står klar.
Dr. Gerd Heuschmann har uttalt at han frykter den klassiske dressurens død - men kanskje nettopp slike avsløringer som den Operation X har gjort, er det som skal til for å gi den sin velfortjente renessanse. For enkelte ting var faktisk bedre før. Det er aldri for sent å ta et skritt tilbake - verken i grunnridningen eller i livet. Og alle kan vi bidra for å skape en forandring i kjølvannet av dette.
Det er vel og bra å peke på andre der urett er begått, men som vanlige ryttere og avlere med små eller store ambisjoner for hestene våre, har hver og en av oss også en mulighet til å påvirke systemet. Vi kan faktisk velge om vi vil avle og ri frem holdbare hester eller ikke. Hver og en av oss kan velge å søke kunnskap om hvordan vi kan gi hestene våre gode forutsetninger for et langt liv som ridehest, og handle deretter (bokstavelig talt, dersom du vurderer å kjøpe hest fra noen andre). Hver og en av oss kan velge å prioritere holdbarhet og hestevelferd fremfor hurtig fremgang på bekostning av hesten. Prisen vi betaler, er å gå i mot strømmen og systemet. Dette kan innebære at vi dropper unghestklasser fordi hesten ikke er klar (noe de aller fleste mest sannsynlig ikke vil være). Det kan innebære at unge hingster ikke kommer til kåring før de er eldre og mer modne i kroppen, og faktisk klare for oppgaven. Det kan innebære at du ikke får solgt hesten så tidlig som du ønsker, til den prisen du gjerne skulle hatt. Det kan innebære at du ikke klatrer like raskt i klassene som du hadde håpet. Dette kan være hardt, og det er veldig fort gjort å tenke "mitt bidrag spiller jo ingen rolle". Så, hvis alle tenker det, skjer det helt riktig - ingenting.
Men hvis mange nok velger å endre sin praksis, vil det før eller senere skape en endring i systemene også. Det blir ingen unghestklasser eller unghingstkåringer når ingen melder hestene sine. Trenerne som benytter snarveier og presser hestene for hardt, for tidlig, får ingen elever. Dommerne må gå tilbake til å dømme teknisk god ridning fordi det er det som dominerer på stevner. Høres det ikke fint ut? Det er ikke vanskeligere å få til enn at mange nok gjør det. Lets make dressage great again. Den store vinneren blir hesten.
Fotokredit: Normandie Terre de Cheval / Eurodressage
